Internasjonal stjerneforskning

Internasjonal stjerneforskning  

Det er mye forskning i verdensrommet for tiden. De to største romorganisasjonene, NASA (The National Aeronautics and Space Administration, den amerikanske romfartsorganisasjonen) og ESA (European Space Agency, den europeiske romfartsorganisasjonen.) er svært aktive i rommet. Alle stormaktene i verden har også sine egne organisasjoner og romprogram, deriblant Frankrike og Kina. Disse mindre organisasjonene, de som finnes i Europa, er knyttet til ESA.

Frankrike har en egen romorganisasjon som heter CNES (Centre National d’Etudes Spatiales). CNES er et av verdens ledende romorganisasjon og har egne sentre rundt om i hele verden, i de gamle franske kolonilandene i Afrika, Oseania og Mellom-Amerika. CNES forsker også mye på stjerner, og andre objekter i rommet, slik som asteroider, kometer og sorte hull.

 

Hipparcos

 

 

Et av CNES største suksesser er satellitten Hipparcos, som ble laget i samarbeid med ESA. Hipparcos (HIgh Precision PARallax COllecting Satelite) ble skutt opp allerede i 1989. I løpet av de tre første årene hadde Hipparcos målt posisjonene til over 120 000 stjerner med svært god nøyaktighet, +/- kun 2 meter. Astronomien har høstet rike kunnskaper om stjerners posisjoner, parallakser, og bevegelser gjennom de 4 årene satellitten var i drift. Mye av denne informasjonen har lagt grunnlag for dagens mer avanserte og moderne forskning. Bortsett fra de nøyaktige avstandsanslagene har satellitten oppdaget flere nye dobbeltstjernesystemer, periodiske variable og formørkelsesvariable stjerner. Nettopp fordi kunnskap om stjerners nøyaktige avstander er nødvendige for å kunne anslå lysstyrke, masse og diameter, har dataene fra Hipparcos betydd enormt innenfor, ikke bare astronomi, men også astrofysikk og kosmologi. Denne satellitten har derfor vært med på å skape er svært detaljert tredimensjonalt bilde av vårt område i Melkeveien – en slik storstilt form for stjernetelling er ikke blitt utført verken før eller etter 1994. Hipparcos-programmet var et stort og risikabelt samarbeid mellom ESA (som finansierte prosjektet) og CNES (som ledet produktutviklingen og hadde ansvaret for satellittoperasjonene.) Selv om prosjektet ble avsluttet for over 10 år siden, er disse kunnskapene fremdeles viktig og et godt grunnlag for dagens stjerneforskning.

 

 

 

COROT

 

 

 

 

 

 

Den franske romorganisasjonen CNES har også sendt opp en rekke andre satellitter, deriblant satellitten COROT (Convection Rotation and planetary Transits). Denne satellitten ble skutt opp nylig fra Kasakhstan 27. desember 2006. COROT’s hovedoppgave er å både utforske stjerners indre på en ny måte, og finne flere ekstrasolare planeter. Utforskningen av stjerners indre skal skje ved en teknikk kalt astroseismologi, eller ved studiet av de akustiske bølgene som dannes dypt inni stjerner og som skaper krusninger på overflaten. Krusningene påvirker lysstyrken, og vil gjøre astronomene i stand til å beregne stjernenes eksakte masse, alder og kjemiske sammensetning.

”Planetary Transits” refererer til den teknikken som går ut på å finne en ekstrasolar planet ved å måle den lille reduksjonen i lyset fra en stjerne som oppstår når planeten passerer i forkant. For å nå begge målsettinger vil COROT observere omkring 120000 stjerner med et 30 centimeters teleskop. Det primære oppdraget vil ta to og et halvt år.

COROT-prosjektet ble foreslått av CNES i 1996, og i 1999 ble potensielle europeiske og andre partnere invitert til samarbeid. Den franske romorganisasjonen ga i 2000 grønt lys for bygging av satellitten, og leder prosjektet. De internasjonale partnerne er ESA, Belgia, Brasil, Spania, Tyskland og Østerrike, der ESA har bidratt med teleskopets optikk og med nyttelast-utprøvingen.

 

COROT- satellitten ser slik ut, men bakgrunnen er det en kunstner som står bak.

 

Stjernene beveger seg

 

 

 

 

 

 

Ved Den Franske Romorganisasjonen CNES, oppdaget man i 2004 at stjernene beveger seg med høy hastighet rundt om i Melkeveien. Etter en kartlegging av mer enn 14 000 stjerner har astronomer ved CNES funnet ut at de farter rundt, kolliderer og innvaderes av stjerner fra andre galakser. Denne omfattende kartleggingen har engasjert mer enn 50 astronomer over en 15 års periode. I over 1000 netter har de studert hver enkelt stjerne – og til sammen har de studert 14139 stjerner.

 

 

14 139 stjerner samlet på et himmelkart

 

Ved å plotte inn den nøyaktige hastigheten til hver enkelt stjerne, hvor de kommer fra og hvor de går, har astronomene funnet ut hvordan Melkeveien så ut for millioner av år siden og hvordan den vil utvikle seg i fremtiden. Dette er første gang vi kan studere Melkeveiens historie med et stort og representativt materiale av de mest typiske stjernene i galaksen, nemlig de som er av samme type som vår egen sol. Ved å lage animasjoner der man setter inn stjernene i et kart – med fart, ser man hvordan de beveger seg. En annen ting man har oppdaget ved dette prosjektet er at sol-lignende stjerner, såkalte F- og G-stjerner, er stabile og blir svært gamle. Noen er mer enn ti milliarder år gamle – dobbelt så gamle som Sola og nesten like gamle som universet.Galaksekartet som astronomene har laget viser nå at det er mer fart på stjernehimmelen enn det man har trodd. Mens sola stort sett har gått sine fredelige runder på 225 millioner år rundt galaksekjernen, har andre stjerner hatt et hardere liv etter diverse kollisjoner med gasskyer, supernovaer eller svarte hull. 

 

Stjernene beveger seg fortere i forhold til hverandre enn antatt, og de eldste stjernene er de aller raskeste. Mange stjerner har også innvandret fra andre deler av galaksen, og Melkeveien selv har vært i sammenstøt med andre galakser. I tillegg til stjernebane og fart sjekket astronomteamet også hva slags grunnstoffer som fantes i stjernene. Noe av det som overrasket astronomene mest da er at det ikke er så stor forskjell på vår egen relativt unge sol og de gamle stjernene i Melkeveien. 

 

 

I ”The Big Bang”, ved universets begynnelse ble det bare dannet hydrogen og helium, mens tyngre grunnstoffer kom til senere. Derfor har man regnet med at de eldste stjernene ikke hadde noe særlig av tunge grunnstoffer. Men det har de, viser de nye funnene.Det skyldes at galaksen tidlig også fikk tunge grunnstoffer – og det endrer avgjørende på vår oppfatning av Melkeveiens historie.

En sak er klar: Melkeveiens historie er mer dramatisk enn vi tidligere har trodd.

 

 Melkeveien, (kilde:ESA.)

 

Det kinesiske romprogrammet

 

 

 

 

 

Kina har også sin egen romorganisasjon, CNSA (China National Space Administration), som samarbeider tett med ESA. CNSA er Kinas ”NASA”, og er den ledende romorganisasjonen i Asia. I tillegg til ESA, samarbeider Kina med andre lands romprogrammer, deriblant Brasil, Chile, Tyskland, India, Italia, Australia, USA, Pakistan, Russland, Ukraina, Storbritannia, og Frankrike.

De er også nært knyttet til NASA, men det pågår en slags ”presisje-duell” imellom disse megaorganisasjonene.

CNSA er delt opp i fire deler som konsentrerer seg om hvert sitt fagområde; Satellitter og kommunikasjon, forskning i rommet, bemannet romfart og ”fremtidsplaner i verdensrommet”.

 

Kinas romforskning baserer seg om det som hovedsakelig finnes i solsystemet og bemannet romfart. CNSA har store planer om å sende folk til Månen før 2016, og til Mars før 2030. Forskning lenger ute i rommet er det mindre av, men det er noen bragder som kineserne står bak.

 

Det finnes flere stjerner i universet enn man tror. Her et bilde av stjerneansamlingen Pleiadene.

 

Har telt stjernene  

 

 

I samarbeid med Australias romprogram, har kinesiske astronomer telt, og gitt et anslag på hvor mange stjerner det finnes i universet.

CNSA har funnet ut at det finnes ti ganger flere stjerner enn alle sandkorn på Jorden og Månen til sammen. Tallet er så stort at det ikke finnes et stort nok tall til den enorme mengden. Men allikevel så kan vi kun se drøye 5000 stjerner fra de mørkeste stedene på Jorden, og snaue 100 fra en opplyst bygate midt på natta.

 

For å kunne telle disse stjernene har Kina derfor utviklet noen av de sterkeste teleskopene og instrumenter som noensinne er lagd. Men allikevel er de usikre på om de har fått med seg alle – for universet har som kjent ingen ”ende”. Forskere tror nå at det må finnes tusenvis av jord-lignende planeter som sirkulerer rundt noen av stjernene.

Uansett er det likevel umulig å kommunisere med dem, hvis det skulle finnes noe, for de vil da finnes millioner av lysår unna Jorden.